Barn i flyktningleir Foto: Ingvild Hancke Øgstad, FN-sambandet

Bilder fra en flyktningleir

Å se en flyktningleir med egne øyne er en opplevelse man aldri glemmer. Å få møte menneskene bak nyhetene, de som hver dag lever og overlever som flyktninger - det setter spor. Det fikk fire norske lærere erfare på studietur med FN-sambandet denne sommeren.

En varm sommerdag klatrer fire spente norske lærere inn i et lite FN-propellfly på vei til Lukole flyktningleir nordvest i Tanzania. Å forberede seg på hva som vil møte dem har ikke vært lett og bilder fra Dagsrevyen er eneste referanseramme. Burundi – hva vet man egentlig om krigen der? Problemene mellom hutuer og tutsier fremmer vage bilder av folkemordet i Rwanda – kan det virkelig ha vært så ufattelig ille?

- Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, for det har vært veldig vanskelig å tenke seg hvordan det kom til å bli. Men, jeg tror jeg hadde sett for meg mer telt og presenninger – ikke så ordnede forhold med veier og jordhytter, sier Berit Ekerbakke fra Hafstad videregående skole.

Leieren er godt organisert, selv om tilgangen på ressurser er minimal. Flyktningene bor i 66 ”gater” og da familiene kom, de fleste på midten av 90-tallet, fikk de en liten jordflekk hver der de kunne bygge sine hus av jord og leire. Det er utedoer og vannposter, men ikke elektrisitet i leiren.

For noen år siden bodde 150 000 flyktninger her, i dag er det ”bare” 36 000 igjen. Det er like mange mennesker som det bor i Ålesund eller Moss. I tillegg bor flyktninger fra Burundi og Kongo spredd i leire nedover hele Tanzanias vestlige grense. Selv om tallet er synkende, er Tanzania fremdeles det landet i Afrika med størst flyktningbefolkning.

Resignasjon og avmakt

Skitne barn nesten uten klær, og helt uten sko, møter oss når vi kjører inn i det som har vært en av de største flyktningleirene i verden. Overalt er det folk. Og unger. Hver gang vi beveger oss ut av den hvite FN-bilen har vi en hærskare av unger rundt oss: ”heeeeeeloooooo”, ”goooood morning” og ”photo, photo!” hyler de, mens de fniser og vinker.

Men selv om unger er unger er ikke livet i leiren lett. De fleste har bodd i Lukole i 15 år. Noen i 30. Mange er født i leiren og kjenner ikke til noe annet, ei heller landet de er fra. Banansprit brygges bak mang en jordhytte.

- Noe av det aller verste med hele besøket var faktisk å se apatien og resignasjonen hos folk. Det eneste de vil er å komme seg ut, og når vi snakket med dem merket vi det brennende ønsket de har om å komme seg derifra. Vi fikk mange spørsmål om vi kunne ta med folk til Europa. Det virket som de helt hadde mistet håpet, sier Kjell-Olav Reikvam fra Hafstad videregående skole.

Krigen i Burundi har ofte blitt kalt en av verdens ”glemte konflikter” og mens folkemordet i Rwanda til slutt fikk verdens søkelys rettet mot seg har den lignende konflikten i Burundi stort sett blitt glemt av media og verdenssamfunnet. Krigen har pågått siden 70-tallet og har derfor blitt kalt ”Rwanda i sakte film”. Mellom 500 000 og én million mennesker har blitt drevet på flukt og minst 200 000 har blitt drept.

- Det er en del av flyktningene som ikke kan reise tilbake av fare for sitt liv, og de prøver vi å få flyttet til et tredjeland. Mens de aller, aller fleste vil ikke kunne få opphold i et tredje land og vegrer seg for å reise fordi de ikke vet hva som møter dem. Så lenge flyktningene ikke får med seg mer enn 3 måneders matrasjoner og en hakke, som er det vanlige, er det veldig vanskelig for dem å vende hjem. Mange har 10 barn og står helt på bar bakke. Vi har sett at flyktningene selger unna maten de får for å ha noe å starte med, og det vil vi jo nødig. Mangel på jord er også et stort problem i Burundi, forklarer Saif Uruoji fra UNHCR, som er leder for leiren.

For Burundi er verdens aller, aller fattigste land om man ser på BNP pr innbygger. Det lille landet er på størrelse med Oppland fylke og jorda skal deles mellom åtte millioner mennesker. Det flyktningene eide før de reiste er for lengst okkupert av andre, og ingen vet om de har familie i live eller andre å støtte seg på når de kommer hjem.

Vanskelige forhold

At det er bedre i leiren enn i Burundi er vanskelig for en nordmann å forstå. For det vi ser kan på ingen måte beskrives som bra. For å ta et eksempel er sykehuset som ligger i Lukole det beste i hele nordvest Tanzania. Der er det én lege på 36 000 mennesker. Det synes ikke legen er noe problem.

- Det er klart mange er syke og døende når 36 000 mennesker lever under slike forhold, sier Kjell-Olav Reikvam vantro og stiller seg tvilende til legens fremstilling etter et besøk på sykehuset. - Vi fikk ikke se avdelingene med de som var alvorlig syke, og jeg vil ikke engang prøve å forestille meg tilstanden der, legger han til.

Norsk Folkehjelp, som er FNs samarbeidspartner og ansvarlig for helse og skoletilbud i Lukole, har ikke lenger budsjetter til å tilby mer enn et minimum. På den ene skolen vi besøkte, det vil si noen spredte jordhytter med tavle og benker, gikk 1100 elever på skift og måtte dele på 8 lærere. Nå stenges også ungdomsskolene i flyktningleiren for å gjøre det mindre attraktivt for flyktningene å bli værende.

Også mat er det dårlig med i leiren. Rasjonene dekker bare 70 % av energibehovet, noe som ikke er uvanlig i flyktningleire i følge vår mann fra FN.

- Noen konflikter får mer oppmerksomhet og noen leire har bedre finansiering. Det er likevel ganske vanlig at vi ikke klarer å gi flyktningene nok mat, det skjer bare en sjelden gang at vi har rasjoner som ligger på 100 % av behovet, forklarer Vincent Gulle ansvarlig for matutdelingen.

Frivillig tvang?

Tanzania har fått kritikk i flere omganger for hvordan de behandler sine flyktninger. Da folkemordet i Rwanda var et faktum kom én million flyktninger over grensen i løpet av noen få uker. To år etter sendte Tanzania flyktningene hjem igjen samme vei som de kom. Nå skal flyktningene fra Burundi også sendes hjem og etter planen skal Lukole stenges i løpet av 2008.

- Myndighetene er veldig opptatt av at repatrieringen nå skal være frivillig, men de vil nok gjerne legge press på burundierne for å få dem til å reise. Det er jo også en av grunnene til at vi har jobbet så hardt for å få finansiering til å sende med flyktningene litt penger. Da har de mye større sjanser for å klare seg når de kommer hjem, sier Saif Uruoji fra UNHCR.

Håp i sikte

FN har fått lønn for strevet og fikk i sommer mulighet til å sende med alle flyktninger som velger å reise 300 kroner. En familie får også penger for alle registrerte barn – noe som er uvanlig, og ikke minst et høyt beløp, på disse kanter.

- EU besluttet å støtte oss til slutt og det er fantastisk. Da jeg fortalte det til eldrerådene ble de utrolig glade og lettet. De mener at 90 % kommer til å reise hjem innen kort tid hvis de får pengene, sier Uruoji. Så er det bare å håpe.

Faktaboks: Studietur for lærere
FN-sambandet arrangerer sammen med UD og Norad studieturer til Øst-Afrika for norske lærere. Studiereisen gir ”FN-skolene” en enestående mulighet til å skaffe seg kunnskap om kultur og samfunnsforhold, innsikt i FNs arbeid og internasjonale spørsmål, samt forståelse for utviklingssamarbeid og FNs tusenårsmål. Les mer og søk på: www.fn.no/studiereisa  

Faktaboks: Konflikten i Burundi
- 85 % av befolkningen er hutuer, 14 % er tutsier.

- Tutsiene ble favorisert av kolonimaktene og ved frigjøringen (1962) tok de makten. Hutuene organiserte seg i motstandsgrupper som hadde stadige sammenstøt gjennom 70- og 80- tallet.

- Volden tiltok etter første frie valg i 1993. Få måneder etter ble den nyvalgte hutupresidenten myrdet av den tutsidominerte hæren som igjen tok makten. Dette utløste en lang rekke blodige massakre av sivile fra begge grupper. Rundt 200 000 ble drept.

- Etter internasjonalt press undertegnet tutsiregjeringen og hutuopprørerne den såkalte Arusha-avtalen i 2000. I 2005 ble det holdt nytt valg, våpenhvilen ble fornyet i 2006 og det er knyttet optimisme til utviklingen selv om det fremdeles forekommer kamphandlinger.

Les mer om konflikten i Burundi: http://www.globalis.no/konflikter/burundi

Les mer om UNHCR i Tanzania: http://www.unhcr.org/country/tza.html 

Ingvild Hancke Øgstad, FN-sambandet
Nettredaktør